Grimstad 2011 - Utg. 3 - Søndag 19. juni

NK 8

1994

Morsom, rørende og samfunnskritisk. Gjennomført og sterk hovedkarakter og uforutsigbar handling. Flere minneverdige scener.

Terninkast: 5

Sikring

Scener fra en rusinstitusjon hvor man bare såvidt blir kjent med personene. Temaet kler ikke kortfilmformatet helt.

Terningkast: 3-

Oppslag i en OBOS-blokk

Det er en alt for svak kobling mellom lyd og bilder - det hele fremstår vilkårlig eller uviktig, og filmen klarer ikke skape varig inntrykk.

Terningkast: 1+

En solskinnshistorie

Nok et eksempel på en tolmodighetsprøve av en kortfilm: dvelende, baktung og uklar. Tittelens ironi er for banal selv som en vits.

Terningkast: 2-

Livslang kjærlighet

Fint, men litt lav teknisk kvalitet og et noe uorginalt premiss.

Terningkast: 3-

Seduction

God gjennomføring, men en litt for enkel idé. Fremstår som en øvelse i kameravinkler og lydlegging.

Terningkast: 2+

Skallamann

Det er en del gode humorpoeng i filmen, og den musikalske og koreografiske gjennomføringen er ganske god, selv om filmens grunnpremiss kanskje er for revyaktig til å nå helt opp.

Terninkast: 4-

NK 9

Superpappa og Pelé

Enkelt og fint, men alt for velkjent. Filmen hviler dessuten alt for tungt på Sveve over byen-soundtracket (en sang som forteller sin helt egne historie), og klarer derfor ikke helt å ta av på egen hånd. Vekslingene mellom ulike animasjonsteknikker er kanskje litt for merkbar.

Terningkast: 3-

Ufødt

Filmen har noe morsomt ved seg, men da den ikke klarer å overraske eller fornye seg blir den litt lang. 

Terningkast: 3-

Kniven

En av festivalens svakeste filmer. De kunstneriske og visuelle ambisjonene ser ut til å overgå regissørens evne til å skape flyt og sammenheng. Mange av bildene ville sikkert passet inn i en musikkvideo, men som en kortfilmfortelling er dette bare en hel del av ingen ting.

Terningkast: 1+

Viva Zombatista

En veldig stilig animasjon. Innholdet er derimot av en art som egner seg bedre som pauseinnslag i ungdoms-tv, og har ikke noe å by på som film til et blandet publikum.

Terningkast: 2+

Simsalabim

Idéen til manuset er grei nok, men det mangler allikevel noe å bli begeistret for i selve gjennomføringen.

Terningkast: 3-

Erkjenning

Filmen starter litt ufokusert, men tar igjen dette i den overraskende og fine slutten. Idéen er god, selv om filmen mest fremstår som et lite postkort med et dikt på.

Terningkast: 4-

Everything will Be OK

Fin balanse mellom naturalisme, et politisk backdrop og humor. Overraskende vendinger og fint skuespill. Filmen har til tider en noe diffus narrativ.

Terningkast: 5-

NK 11

Under the Maple Tree

Idéen om å skape kontrast mellom handling og form (voldtekt/musical) er grei nok, men utføringen blir for tullete til at det skal fungere skikkelig. Handlingen blir for sketsjeaktig, og musikken for oppriktig til at det sammen skal utgjøre en virkningsfull helhet.

Terningkast: 2

Når du leser dette

Filmen lykkes med sine stemningstablåer å trekke publikum inn i kvinnens virkelighet, men man blir holdt på avstand, og skjønner ikke helt hva som foregår, og da er 35 minutter litt vel langt.

Terningkast: 4-

Bakern

Fortellerrammen med de rappende fuglene virker litt parodisk og merkelig. Historien om bakeren er fint illustrert, men den har kanskje litt for få vendepunkter.

Terningkast: 3-

Lexdysia

En fin liten historie, teknisk bra utført og fin animasjon - litt få overraskende vendinger.

Terningkast: 3

My Friend Kills Time

Filmen formidler bare bilder og uklare stemninger, og da er 11 minutter i drøyest laget. Vi er jo ikke der for å drepe tid.

Terningkast: 2-

Fisken og havet

Idéen er morsom nok, men utførelsen er for dårlig, man gjennomskuer fort hvor det bærer.

Terningkast: 2

Hund med tre bein

Så sant dette ikke er en parodi på en intetsigende, kjedelig, teknisk svak og ikke minst alt for lang kortfilm, så er dette festivalens desidert svakeste film.

Terningkast: 0

Intervju: Bent Hamer

BT: Har det stort sett vært i forbindelse med egne filmer at du har vært på Kort-filmfestivalen?

BH: Nei, jeg har vært her ganske mye, selv etter jeg begynte å lage langfilm. Det begynner å bli en stund siden nå, men jeg synes det har vært spennende og forfriskende å komme ned og se film - virkelig. Men det er en stund siden nå. Og det er klart det var noe helt spesielt ved å ha med film selv, da. Det har jeg veldig gode minner fra. En blanding av spenning, og det med å kjøre nedover med film i programmet, og sommeren foran deg.

BT: Har du sett en utvikling i festivalen fra nittitallet til nå?

BH: Det er klart verden har forandret seg, og det er nye formater og sånt, men egentlig synes jeg ikke det har forandret seg så mye i forhold til de positive sidene, som er at du har alt fra ferdige støpte kortfilmer, til spede forsøk - og det er dét jeg synes er gøy, og det er der jeg synes kortfilmen er viktig. Ikke minst for min egen del, at jeg har fått prøve meg gjennom kortfilm.

BT: Hvordan vurderer du filmene på festivalen - med tanke på den store variasjonen i sjanger?

BH: Først og fremst prøver jeg jo å oppleve filmene med denne bagasjen man har, og da spiller jo smak inn. Denne gangen sitter jeg også i en jury, så da blir det mer profesjonelt. Du prøver å se hvordan en film er løst i forhold til forutsetningene, kanskje en slags sjanger - hva de vil fortelle. Så det blir jo litt mer sånn denne gangen. Men uansett hvor profesjonell man prøver å være så er smaken en stor del av en. Det er deiligere å være fri, å slippe og ta stilling til alt, skulle jeg velge fra øverste hylle. Men vi prøver å se etter en kvalitet, at noe overrasker, og filmen har blitt flott løst på alle mulige måter.

BT: Er det noe spesielt du kan trekke frem som gjør det mindre attraktivt for deg å gjøre en kortfilm nå?

BH: Det er det med at det tar mye tid - både å lage kortfilm og langfilm. Og siden jeg gjør mye langfilm, og utfyller alle tre funksjoner så… Men det hadde vært gøy å gjort det - det er ikke det. Men det er noe med å bli voksen, og få familie, og tid og økonomi… Og krefter, rett og slett. Klart man kunne klart å presse inn en kortfilm i ny og ne… Men det er jo ikke så viktig om man gjør kort-film eller langfilm, men at man holder på med sitt, og det føler jeg at jeg gjør hele tiden.

BT: Har du vurdert å produsere film for andre regissører?

BH: Jeg har valgt å ikke ha et stort apparat, så jeg produserer egne ting. Men jeg leser manus, da… så jeg er åpen for det, men det er nå sånn det har blitt.

BT: Opplever du din posisjon i bransjen som en outsider?

BH: Jeg tror det er et skapt bilde. Jeg tror de fleste opplever det litt som du bor i Oslo. Jeg bodde jo der den første tiden, da jeg gjorde Eggs, for eksempel. Det er klart det har jo vært visse miljøer, som Stavanger, og det er mulig man kommer litt tettere på da. Men nei, jeg tror det har vært et varemerke som har vært lett å blåse litt for stort opp.

BT: Hvordan har det gått med filmene dine internasjonalt?

BH: Jeg har vært heldig og fått de ut i limited release, som det heter. I noen land har jeg faktisk hatt større publikum ute enn hjemme, f.eks. i Tyskland. Salmer hadde rundt 150.000 ute, og O’Horten hadde vel en 70-80.000. Så dét har vært en viktig del for meg fra begynnelsen av, og co-produksjon har vært en nøkkel for å få filmene ut. Og det er klart jeg har vært heldig med å være med i programmet i Cannes og andre store festivaler med filmene mine - dét også teller jo veldig - som igjen kan være et resultat av at jeg har hatt utenlandske co-produsenter. Det er jo noe med å få filmene inn, og det skjer jo på ulike måter.

BT: Er det lettere for deg nå å få finansiert filmer?

BH: Både ja og nei. Det er uansett ganske mange som må like filmen. Og det er mange som skal mene no. Så jeg tror det er ganske dumt å føle seg trygg på det fordi man har gjort en del filmer. Da får man en litt rar attityd. Det er ikke sånn at man får kleppekort, altså. Du skal ha et godt prosjekt.

BT: Hva er folk mest opptatt av?

BH: Det er tre ting: Det ene er naturligvis manuset. Men vel så mye hvem jeg er og hva jeg har gjort. Og de jeg jobber sammen med, som igjen går ut og skaffer penger, og har tro på det jeg gjør - som igjen henger sammen med manuset. Så det er klart relasjonene er viktige for at andre skal jobbe for filmen. Sånn sett er det lettere enn å komme fra scratch, hvor man ikke har noe å vise til. Men det er jo ikke bare å gå ut og hente pengene. Man konkurrer med jævlig mange.

BT: Hva ville du sagt til en ung filmskaper i dag?

BH: Det er mange veier, men jeg vil si at man kan komme veldig langt med en god kortfilm - det er en suveren måte å vise seg frem på. Og man trenger ikke gå på filmskole heller - selv om hvis man gjør det, så får man jo gjort mye film. Det er det som hele tiden er catch 22; du må ha noe å vise til publikum for å få lov til å gjøre mer. For folk spør jo om det: “Hva har du gjort?” Og det er jo naturlig det også.

BT: Hvor viktig er det å ha et bra crew rundt seg som filmskaper?

BH: Ja, man gjør jo ikke film alene - det må man være klar over. Og det å ha bra folk rundt seg, det er klart det er viktig. Og kanskje også folk som gir deg motstand, som har andre kvaliteter enn deg - det er utrolig viktig. Og det er kanskje det som er vanskelig med film, du skal ha ganske mange talenter - og du skal også ha talent til å selge inn talentet ditt, du skal ha en formell side, økonomien skal være på plass… det hjelper liksom ikke bare å ha gode idéer. Så å samarbeide har aldri vært en dårlig ting.

Grimstad 2011 - Utg. 2 - Lørdag 15. juni

NK 5

Konsert for Maria

Et fint lite sjalusidrama med et kjærestepar på roadtrip. Det er en spennende nerve mellom dem, men vi opplever at den slutter litt brått og noe uavklart. Det kan se ut som en low budget spillefilm som plutselig fikk litt dårlig tid til å konkludere. 

Terningkast: 3+

Hud og hår

Filmen omhandler på et vis det helt lokale og overfladiske, i det kvinnene unnskyldene betrakter seg selv overfor regissøren. Samtidig tar man del i noe som høres litt ut som deres indre dialog; tankene som danner deres selvbilde. Den fungerer fint for det det er, men spesielt minneverdig er det ikke.

Terningkast: 3+

Norangsdalen

Stilig og leken visualisering av et dikt. Selv om formene skifter raskt blir det likevel ikke forstyrrende, og tilhørigheten til teksten er tydelig.

Terningkast: 4

Et ekteskap

Jørgen Langhelle gjør en av sine bedre roller her sammen med sin øst-europeiske motspiller. Det er spennende å følge med på hvordan de søker å finne en parform som er naturlig for begge. Når filmen hopper ut av parets intime sone og inn i en 17. mai-fest, oppstår en moralisme i filmen som oppleves som litt konstruert. Det som starter som litt mystisk og subtilt, blir plutselig klisjé: “Tiny, det er jo nesten det samme som Tina?”

Terningkast: 4+

01:25.3

Filmen har en viss stemning - lydbildet skaper en forventing til at noe skal skje. Men det slutter brått og uten særlig payoff. Heldigvis er den kort.

Terning: 1+

Kiss

Episk stemningsmontasje med vakker musikk og nærmest hypnotisk lydbilde. En akkurat passe lang reise ut i det galaktiske rom og tilbake på jorden igjen. (Lydteknikken sviktet fullstendig i dette programmet og gikk dessverre ut over denne visningen også.) Vi ble likevel henrykt over en flott gjennomført film med høyt teknisk nivå i alle ledd.

Terning: 4+

Skrivesperre

Helt klart en av festivalens humoristiske høydepunkter. Herlig raljering rundt de fleste ledd av den norske filmbransjen, gjort på en subtil, annerledes og underfundig måte. Vidar Magnussen skaper en veldig komisk figur som ikke faller for fristelsen av å trekke det for langt. Progresjonen stopper dessverre litt opp når kjærlighetsdramaet får for mye plass, og humormomentene avtar. Det er også vanskelig å se for seg at en så intern film vil ha noe nedslagsfelt utover filmbransjen, men vi ønsker definitivt å se mer film fra denne karen.

Terning: 4+

NK 6

Papegøye

Filmen blir i overkant sketsjaktig og fjollete, samtidig som dialogen ikke er spesielt interessant, uventet eller smart gjennomført.

Terning: 2-

Anti-Reproductive Mating Ritual

En nokså bissarr seanse med to nakne menn som svever forbi hverandre på skateboard. Original og småhumoristisk, men litt vel mye pikk på én gang.

Terning: 3

Time to relax

Enkel og munter. Kanskje ikke en film man skriver hovedoppgave om.

Terning: 2-

En ny retning

En interessant dialog der det utspiller seg en kamp mellom kunstnerens ordrike og flyktige argumentasjon, satt opp mot kritikerens behov for forenkling, rammer, referanser og form. Ekstra spennende at samtalen er basert på et ekte intervju fra 1964, noe som vitner om at denne kampen har vært, er og vil alltid vare.

Terning: 4

Heavy Heaven

Filmskaperen virker ikke interessert i å koble publikum til hva denne filmen dreier seg om, og man må lese omtalen for å skjønne at det ikke er tilfeldige animasjonstester bundet sammen med musikk.

Terning: 1

November

Noen fine og interessante bilder fra mystisk skog og novemberlandskap, men litt for kort og underfortalt til å uttrykke noe som henger igjen etter filmen er ferdig.

Terning: 2-

Grub

Veldig uttrykksfulle figurer og spennende animasjonsteknikk, og basert på en relativt morsom idé. Det blir kanskje i overkant langtrukket.

Terningkast: 3-

Farukhs mynt

Frustrasjon på asylmottaket i norske omgivelser er kjent kortfilmstoff, men hovedkarakteren har noe ved seg, og det gjør at filmen har et bra utgangspunkt. Det blir imidlertid mye om og men rundt  en vond tann, og disse svarbrevene mot slutten åpner for mer handling, mer enn det skaper forløsning.

Terningkast: 3+

Intervju: Kalle Løchen

“I utgangspunktet er alle historier fortalt før. Så det jeg lurer på er hvorfor akkurat denne historien skal fortelles igjen? Og hvorfor bruke film til å fortelle den? Og hvorfor akkurat deg - hva tilfører du til denne historien?”

De fleste som har hatt møte med Kalle Løchen i løpet av hans fireårige periode som kortfilmkonsulent i NFI vil kanskje kjenne igjen denne regla. Og man svarer så godt man kan på disse tingene. Men det er en bismak der, for det er noe litt urettferdig over hele spørsmålstillingen. For er ikke det eneste sanne svaret på de fleste hvorfor-spørsmål nettopp: hvorfor ikke?

Blå trompet: Tror du Dag Solstad kunne gitt deg disse entydige svarene hver gang han skulle skrive en ny bok?

Kalle Løchen: Solstad har helt klart funnet sin form, og han har viljen og evnen til å gjennomføre disse prosjektene - og det er disse tingene jeg som konsulent er interessert i å vite noe om. Det er alt for ofte folk sitter og venter på å bli plukket ut og plukket opp, finansiert og løftet frem. Da vil jeg si at de burde bare fortsette å lage sine filmer på nullbudjsett. Egenutvikling og kontinuitet er uhyre viktig for å bli en god filmskaper, og det er ikke realistisk å forvente at NFI skal ta hele det ansvaret.

BT: Hva slags følelser sitter du med under de norske kortfilmbolkene?

KL: Noe av det som inspirerer meg mest er å se filmer komme inn fra sidelinjen som jeg ikke har hatt noe å gjøre med. Filmer som bare er laget med inspirasjon og vilje og som skiller seg ut fra alt annet.

BT: Ser du et paradoks i at du som konsulent er opptatt av å utfordre filmskapere som dramatikere, men som publikummer setter pris på å bli overrasket?

KL: Jeg vet flere eksempler på filmer jeg har støttet hvor idéen har fascinert meg mer enn bare det manustekniske. Men jeg synes det er få som virkelig prøver å gjøre noe orginalt. Og jeg har virkelig lett etter disse prosjektene. Det er ikke alltid at manuset forteller hele historien. Noen ganger vurderer jeg f.eks. reginotatene, da de kan inneholde interessante detaljer. Det kan være betraktninger vedkommende gjør personlig som, sammen med manus, gjør at jeg kobler følelsesmessig til prosjektet. Derfor er det veldig vanskelig å gi et entydig svar på hvordan man kan gjøre et prosjekt attraktivt for en konsulent. Det er til syvende og sist en personlig vurdering, og man har jo aldri nok penger til alt man skulle ønske man kunne støtte.

BT: Tror du ikke at du mister en del interessante prosjekter på veien, hvis veien er for lang og strevsom, og man må ha overskudd av tid, penger, mot og selvtillit for å komme noen vei med dere?

KL: Det kan hende. Men når man kun har penger til å støtte 5% av prosjektmassen så må man gjøre visse utsilinger. Og jeg har alltid sagt ja til å ta et møte, og har aldri bedt noen spesifikt om å skrive om manuset sitt. Sånn sett har det vært opp til filmskaperen å bearbeide meg i den grad de ønsket.

BT: Hvordan var det å være konsulent? 100 mails å svare på hver morgen?

KL: På det verste var det mange e-poster hver dag, ja, telefoner hele tiden, tre møter om dagen, og manus på manus, og ofte dro jeg med disse tingene hjem etter jobb. Derfor var det veldig riktig at det endte når det gjorde. Men jeg må innrømme at jeg savner det nå. Og i fremtiden skulle jeg ønske jeg kunne jobbe med å gjøre norsk film bedre. Det er det jeg brenner aller mest for.

BT: For noen år siden var du med å lede deltakertreff under kortfilmfestivalen. Jeg har hørt at det var en litt annen temperatur den gang.

KL: Ja, det kunne være ganske hissig. Og man satt i timesvis og diskuterte.

BT: Var det mindre drekking?

KL: Overhodet ikke. Men diskusjonene var lange og personlige. Folk reagerte sterk, spesielt på filmer som var statlig finansierte, og ikke leverte innhold som svarte til forventningene. Men jeg likte det ikke. Det kunne være ganske ubehagelig for filmskaperene å sitte der og ta i mot alt dette.  Og jeg synes ikke det skal være sånn. Det er alt for sårbart, og man har gjerne gått en lang og ensom vei for å komme så lang som festivalvisning av en kortfilm.

BT: Men du har ikke no i mot at en fotballspiller må forsvare seg på TV etter en forferdelig svak landskamp?

KL: Jeg synes det to forskjellige situasjoner. Kortfilmskapere jobber ofte uten de store lønningene, det er forhåpentligvis et personlig prosjekt, og man har invistert mye av seg selv i det. En godt betalt fotballspiller med kontrakt i utlandet har nesten ingen fallhøyde i en landskamp. De kan trekke på skuldrene og si de skal prøve bedre neste gang. En slakt på feil tid og sted kan knekke en filmskaper. Så jeg er ikke fan av f.eks. terningkast. Det har en eim av vilkårlighet over seg.

BT: Så du er kritisk til Blå Trompet?

KL: Altså, jeg leser det jo - jeg synes det er spennende å se hva folk synes om filmene, ikke minst de jeg selv har vært med å støtte. Men jeg synes ikke det er riktig at festivalen blir et sted man møtes for å kritisere filmskapere - det burde ikke oppleves som en eksamen å delta med film på festival. Samtidig er det bedre at kritikk presenteres til filmskaperene, enn at det blir baksnakking.

BT: Noen spesiell film du husker fra kortfilmfestivalen i Grimstad?

KL: Ett av de største øyeblikkene var jo selvfølgelig da Marius Holst var der med Besøkstid (1991). Den filmen kom jo ingen steds fra. Det var en filmskolefilm fra London. En film som tok meg og ganske mange andre på senga. Når man så den filmen så så man et åpenbart talent. Den kom ut samme året som Året gjennom Børfjord (1991) med Morten Skallerud . Det var et år hvor det var to filmer som virkelig ga gjenklang. Men det er veldig vanskelig å namedroppe sånne ting, men jeg vet at det finnes, og jeg vet at det hvert eneste år kommer 3-4 sånne øyeblikk, enten i form av filmer, eller bare enkeltscener, som gjør at resten er verdt det. Og det gjør meg optimistisk, og jeg synes det er gøy å være der.

Grimstad 2011 - Utg. 1 - Onsdag 15. juni

NK 1

Molo

Mystisk og utypisk, og tilløp til subtil komikk. Handlingen er på visse punkter noe underfortalt, men ikke nok til å gjøre det uinteressant.

Terningkast: 4-

Stuperen

Enkel idé med potensiale, ebber ut i ingenting. Svak visuelt.

Terningkast: 1+

Flimmer

Stemninger og visuelle kvaliteter, men en lite minneverdig filmatisk helhet. Bildebruken virker litt vilkårlig.

Terningkast: 2+

From This Day to Where

Filmen har en del visuelle og tematiske kvaliteter, men taper momentum og effektivitet ved å begi seg inn i en litt for selsom dramatisering av det dokumentariske stoffet.

Terningkast: 3+

Kjøttsår

Handlingen er ikke spesielt engasjerende, men den skal ha pluss for noen fine bilder og stemninger. Filmen prøver å fortelle en del, men følger ikke opp noen ting.

Terningkast: 3-

All is calm, All is Bright

Medioker teknisk utføring, og et nærmest banalt poeng.

Terningkast: 1+

Alt som før

Dette er en dokumentar som, til tross for noen ekte stemninger, fremstår i overkant intetsigende.

Terningkast: 2+

1989 (den gang jeg var 5 år gammel)

En stille voice som tar oss forteller en stemingsfull, personlig fortelling, men som visuelt ikke klarer å gjøre så mye ut av seg.

Terningkast: 3

NK 2

Midtsommernattens skygge

Til tross for uttrykksfulle barneansikt og pene bilder blir dette i overkant

stilisert og glossy. Det er lett å føle seg manipulert av de Blenda-hvite bildene og den nitriste musikken, og det er vanskelig å kjøpe disse ungene som ruller rundt i gresset som noen nyforelskede 25-åringer. Filmen handler om savn og sorg, men det blir i overkant tredd ned over hodene våre.

Terningkast: 3-

Ana

Det er uklart hva filmen egentlig prøver å fortelle, og man frykter at det hele er en banal skolestilpresentasjon av hvordan det er å ha spiseforstyrrelser. Replikkene er utført i et tempo og på en måte som gjør at det kan være vanskelig å skjønne hva som blir sagt - men det har kanskje ikke så mye å si.

Terningkast: 2-

Anaerobic

En liten film om å løpe fra og til - og alt mellom. Eller ingenting. Grei og småmorsom, men fort glemt.

Terningkast: 3-

NK 3

Gresshoppen

Fine bilder og solide skuespillerprestasjoner. Vi blir raskt  kjent med et kjølnet forhold på kollapsens vei. Dette premisset blir ikke snudd eller kurvet i noe vesentlig grad underveis, så det blir litt ensidig karakteristikk

Terningkast: 4

Bokstavene

Voicen virker litt spak og vilkårlig, samtidig som den grøtes litt til i lydbildet. Teknisk er det fint laget, fiffig animert og lydlagt. Vi får imidlertid ikke helt tak i noen verdifull grunnidé med filmen, og det oppleves som et formeksperiment.

Terning: 3

No sex just understand

Filmen starter litt ufokusert, men vårt kjappe skråblikk blir heldigvis gjort til skamme idet vi blir dratt inn i en interessant interaksjon mellom tre av gjestene. Her skjer det mye i patetisk flørt, poengløs maktkamp, morsomme blikk og såre utsagn.

Terningkast: 5

Horunger

Idéen er umiddelbart morsom, men den fornyer seg ikke særlig, og holder ikke i to hele minutter.

Terningkast: 3

Det begynte å bli ingen natt

Først virker den visuelt og stemningsmessig pirrende og man lar seg lett forføre opp i denne vindblåste åskammen. Men etterhvert begynner fremdriften å rakne. Vind, hår, blikk, bunkers, berøring, blikk, gevær, vind og måke...

Terningkast: 2

Apat Primat

Litt for tydelig og parodisk kortfilmvitsehumor.

Terningkast: 2

I siste øyeblikk

Film problematiserer fint rundt virkelighet, fiksjon, etikk og underholdning, men veien frem til sjakkpartiet med Wenche Foss er litt lang og sprikende. Siste akt kunne stått for seg selv.

Terningkast: 3

NK 4

Asyl

Overraskende, morsom og absurd, uten at det blir fjollete og selvbevisst. Fin cast, morsomme og uforutsigbare replikker. Filmen er noe lang og mister litt energi i noen partier, men handlingen har stadig noe nytt å by på, og karakterene blir såpass bra etablert i starten at man gjerne ser mer av dem.

Terningkast: 5

_ (underscore)

En ikke helt uspennende visuell fremstilling av en ganske lite spennende filmidé.

Terningkast: 2-

Kan du snakke?

Den drømmeaktige tilstanden mangler filmatiske virkemidler, virker steril og oppsatt. Eidsvold/Kongsli-paret oppleves litt uetablert og konstruert, og hele konflikten er såpass åpen at det som seer er vanskelig å finne noe å navigere ut fra. Det er mange måter å tolke det som skjer på, men få grunner til å gidde.

Terningkast: 2-

Den dunkle Mensch

Anslaget er mørkt og suggerende, men filmen følger ikke opp med den samme uforutsigbarheten. Dreckers tyske techno og dansedamer med glitter mot svart bakgrunn, klarer ikke helt å få denne 7-minutteren til å ta nok av.

Terningkast: 3

Den lille trommegutten

Først så oppleves det litt som en baktung latino-doku om en stakkarslig gategjøgler, men etterhvert vi blir kjent med moren og omstendighetene til sønnen så får den en sterkere emosjonell slagkraft. Filmen begynner med panorama av en storby og ender med utzooming fra byen. En fin og nødvendig påminnelse om de mange, ofte tøffe sjebnene der ute. Ikke for sentimental, men akkurat passe til at den gjør inntrykk.

Terningkast: 4

Plink

En fantasifull, leken, visuell og energisk animasjonsfilm. Det oppleves allikevel mer som en uhøytidelig, dog vellykket animasjonsøvelse eller TV-vignett.

Terningkast: 4

Jenny

Interessant valg av hovedperson, suggerende bilder og intense stemninger. Forholdet mellom den rødhårede jenta og Mr. Badboy, tar uventede vendinger og gir oss en ny twist på en oppbrukt setup. Det hele oppleves dog litt oppstilt og dreiebokaktig.

Terningkast: 3

Himmelen bak huset

Fin far og sønn-relasjon, pene ansikt, fine bilder, fin musikk. Men uansett hvor mye fint filmen har å by på så blir man ikke skikkelig kjent med menneskene som portretteres. Vi blir presentert med en rekke mer eller mindre generiske situasjoner: Våkne opp fra mareritt, savne mamma, snekre med pappa. Filmen kjennes veldig planlagt og kontrollert, virkemidlene er velkjente og til tider litt for insisterende.

Terningkast: 3+

En oppsummerende fanfare!

Roser til festivalen

- Innsjekking på festivalkontoret var uproblematisk og eksepsjonelt effektivt. Hyggelig mottakelse og behandling av personale.

- Mat- og ølserveringen på hestetorget har stort sett vært vellykket, med et visst utvalg av mat og øl til hyggelige priser. Forslag til neste gang er mer salat og smørbrød.


Kollaps på festivalen

- Åpningen av festivalen går stort sett i gamle tralter. Ledelsen viser liten vilje til å endre malen som de engang satt mange år tilbake. Her burde man hyret en vert som i større grad kan skape litt humor og entusiasme rundt festivalstart. Publikum ønsker å bli begeistret, ikke foret med tørr info og “rektortaler”.

- Disse festivalvignettene som kommer før programmet er i sin enkle og monotone form, lite innbydende. La heller filmene stå for provokasjonen.

- Q&A-treffene på hestetorget faller i bakgrunnen og blir mumleradio for de fleste. Tendensen er ofte at det er regissørene selv og deres crew som hører på hverandre. Dette er synd når potensiale er der for å vekke mer oppsikt og interresse. Intervjuerne viser ikke noen særskilt vilje til å utfordre filmskaperne på en mer direkte og konfronterende måte. Festivalen bør tilrettelegge for større debatt.

- Hva gjelder sosiale møtesteder på kvelden burde det vært en mer definert og tilrettelagt uteplass.


Blå Trompet takker

Blå Trompet takker for i år og ønsker alle lykke til med sitt neste filmprosjekt. Etter veldig lite diskusjon har vi kommet frem til at Blå Trompet-prisen i år går til Fabelaktige Fiff og Fam. Filmen Samaritanen får Sordin-prisen, en bemerkelse vi tildeler årets beste regiprestasjon.


Har du forslag til endringer i våre anmeldelser, eller har du andre meninger om oss eller festivalen kan dette sendes på e-post til: blaatrompet@gmail.com

Ruben Östlund utbasunerer

Ruben Östlund kan se ut som en blid og imøtekommende Göteborgare, men hans jovialitet er langt i fra noen indikasjon på kritikkløshet og suksessrytteri. Vi huket tak i Östlund mellom slagene og ba ham være direkte mot oss. Av: Lyder og Audun Janøy

BT: Ditt forhold til norsk film?
RÖ: Jeg har sett en del ulike norske filmer, blandt annet en kortfilm jeg så for lenge siden som jeg syntes var veldig veldig bra (“Uanmeldt hopper” red.) Men så finnes det en del filmer hvor man bare gjentar noe man har sett i andre filmer, i stedet for å lage noe ut fra sine egne referanser og tilværelse. Jeg synes vi så et bra eksempel i Guros film (“Sirkus” red.), hvor hun tar utgangspunkt i en forestilling vi har, hvor det er en ung jente som kommer hjem med en eldre mann. Men det er hun som er den drivende i situasjonen. Han vil jo ligge med henne, så klart, men han orker ikke mer av hennes tilstand, og går. Men vi ser at hun ikke er i den mer tradisjonelle offerrollen som vi ser ellers, og da tenker jeg: “Å, hva faen, hvor bra det blir da”, når man lykkes i å vende på en forestilling vi gjerne har. Når man bare benytter seg av situasjoner der vi liksom gjør samme forestilling om og om igjen, som at man har det veldig dårlig fordi man har mistet sin pappa i oppveksten - så tenker jeg på personer jeg kjenner som har mistet sin pappa, og de reflekterer nesten ikke noe over det. Ja, det finnes der noe sted, men det er ikke sånn at man går rundt og har det vondt og dusjer hele tiden. Og det er så jævlig typisk, synes jeg, at det første man tenker når man skal lage en film er “jeg vil lage noe alvorlig”, i stedet for å gå ut i fra; “Hva synes jeg er interessant? Hva har vært alvorlig for meg?”, og så lager man det.

BT: Du har hatt en viss kunstnerisk sukssess i det siste - opplever du at det blir lettere å få produsert ting nå?
RÖ: Absolutt, det er lettere å få gjort filmene. Samtidig er det jo sånn at jo flere filmer man gjør, desto høyere blir budsjettene etterhvert, for man endrer på forutsetningene for en del ting. Og da blir det gjerne vanskeligere - så fort man går opp et steg. Men jeg tror også det er naturlig - at man gjør det vanskeligere for seg selv hele tiden. Hvis ikke det finnes noe motstand - hvorfor skal jeg da holde på?

BT: Har De ufrivillige vært en kommersiell suksess?
RÖ: Definitivt. Men det vi har bestemt oss for i Plattform er jo å satse på kulturell kapital. Lager man noe som får en høy anseelse, så er det en verdi i seg selv. Og vi hadde bestemt oss på forhånd om å være helt uavhengige av hva publikumstallene kom til å bli på denne filmen - vi var kun opptatt av hva slags debatt vi klarte å skape, hva slags spørsmål vi reiste etter man hadde sett filmen, hva slags anseelse vi ville få med en sånn film. Derfor var det veldig viktig for oss med festivaler, for der er man i en setting hvor den kulturelle kapitalen er veldig viktig. Jeg synes det er interessant å snakke om holdninger til kultur. Det finnes filmer som veldig kjapt får et stort publikum, men som dør ut - og så finnes det filmer som vedvarer i sin aktualitet og trekker et stort publikum over tid, og disse filmene kan man kikke på etter ti år og de vil fortsatt ha noe ved seg. Men man vil ikke snakke på den måten i bransjen, for alt er basert på et kinodistrubusjonssystem, hvor du nesten utelukkende møter denne kortsiktige holdningen - noe jeg synes er utrolig rart. Alt kulturelt arbeid er langsiktig, hvis ikke kan jeg ikke fatte hva meningen med det er. Kulturelt arbeid kan ikke være kortsiktig - det må handle om å endre holdninger i forskjellige saker, at man diskuterer verdensbildet. Men å jobbe med kultur og tro at det skal fungere kortsiktig, da har man ikke en sjangs i verden.

BT: Om deltakertreffene?
RÖ: Jeg synes det er så dårlig plassert, dette Q&A-bordet - de sitter der litt bortgjemt. Jeg synes også det intellektuelle nivået på diskusjonen rundt filmen etterpå ofte er ekstremt lavt. De spør liksom “hva tenkte du da du filma?”, “hvem er hovedpersonen?”, “hvor mange opptaksdager?” - men det er jo helt uinteressante saker. Man må opp på nivå når man snakker om de sakene vi driver med, og gjør man ikke det så blir det litt sånn at folk bryr seg ikke helt og drikker øl i stedet. Det blir ingen som tar det helt på alvor, og da merker man jo det.

BT: Om kortfilmfestivalen?
RÖ: Det har vært vanskelig å vise filmene sine her. Jeg vet hvordan det er å bruke mye tid på en film og hvor kjedelig det er når visningen ikke blir bra gjennomført. Jeg forstod det sånn at det var nytt utstyr her og at det var litt innkjøringsproblemer med teknikken - og det må jo løses til enn annen gang. Ellers synes jeg det er litt deilig å være her som svenske, for jeg har ikke noe bilde av hierarkiet i den norske filmbransjen. Jeg vet ikke hvem som er hvem. I Sverige går man rundt og tenker “oi, der står den og den - lurer på hva de snakker om” - og da er det veldig morsomt å komme hit.