Intervju: Bent Hamer

BT: Har det stort sett vært i forbindelse med egne filmer at du har vært på Kort-filmfestivalen?

BH: Nei, jeg har vært her ganske mye, selv etter jeg begynte å lage langfilm. Det begynner å bli en stund siden nå, men jeg synes det har vært spennende og forfriskende å komme ned og se film - virkelig. Men det er en stund siden nå. Og det er klart det var noe helt spesielt ved å ha med film selv, da. Det har jeg veldig gode minner fra. En blanding av spenning, og det med å kjøre nedover med film i programmet, og sommeren foran deg.

BT: Har du sett en utvikling i festivalen fra nittitallet til nå?

BH: Det er klart verden har forandret seg, og det er nye formater og sånt, men egentlig synes jeg ikke det har forandret seg så mye i forhold til de positive sidene, som er at du har alt fra ferdige støpte kortfilmer, til spede forsøk - og det er dét jeg synes er gøy, og det er der jeg synes kortfilmen er viktig. Ikke minst for min egen del, at jeg har fått prøve meg gjennom kortfilm.

BT: Hvordan vurderer du filmene på festivalen - med tanke på den store variasjonen i sjanger?

BH: Først og fremst prøver jeg jo å oppleve filmene med denne bagasjen man har, og da spiller jo smak inn. Denne gangen sitter jeg også i en jury, så da blir det mer profesjonelt. Du prøver å se hvordan en film er løst i forhold til forutsetningene, kanskje en slags sjanger - hva de vil fortelle. Så det blir jo litt mer sånn denne gangen. Men uansett hvor profesjonell man prøver å være så er smaken en stor del av en. Det er deiligere å være fri, å slippe og ta stilling til alt, skulle jeg velge fra øverste hylle. Men vi prøver å se etter en kvalitet, at noe overrasker, og filmen har blitt flott løst på alle mulige måter.

BT: Er det noe spesielt du kan trekke frem som gjør det mindre attraktivt for deg å gjøre en kortfilm nå?

BH: Det er det med at det tar mye tid - både å lage kortfilm og langfilm. Og siden jeg gjør mye langfilm, og utfyller alle tre funksjoner så… Men det hadde vært gøy å gjort det - det er ikke det. Men det er noe med å bli voksen, og få familie, og tid og økonomi… Og krefter, rett og slett. Klart man kunne klart å presse inn en kortfilm i ny og ne… Men det er jo ikke så viktig om man gjør kort-film eller langfilm, men at man holder på med sitt, og det føler jeg at jeg gjør hele tiden.

BT: Har du vurdert å produsere film for andre regissører?

BH: Jeg har valgt å ikke ha et stort apparat, så jeg produserer egne ting. Men jeg leser manus, da… så jeg er åpen for det, men det er nå sånn det har blitt.

BT: Opplever du din posisjon i bransjen som en outsider?

BH: Jeg tror det er et skapt bilde. Jeg tror de fleste opplever det litt som du bor i Oslo. Jeg bodde jo der den første tiden, da jeg gjorde Eggs, for eksempel. Det er klart det har jo vært visse miljøer, som Stavanger, og det er mulig man kommer litt tettere på da. Men nei, jeg tror det har vært et varemerke som har vært lett å blåse litt for stort opp.

BT: Hvordan har det gått med filmene dine internasjonalt?

BH: Jeg har vært heldig og fått de ut i limited release, som det heter. I noen land har jeg faktisk hatt større publikum ute enn hjemme, f.eks. i Tyskland. Salmer hadde rundt 150.000 ute, og O’Horten hadde vel en 70-80.000. Så dét har vært en viktig del for meg fra begynnelsen av, og co-produksjon har vært en nøkkel for å få filmene ut. Og det er klart jeg har vært heldig med å være med i programmet i Cannes og andre store festivaler med filmene mine - dét også teller jo veldig - som igjen kan være et resultat av at jeg har hatt utenlandske co-produsenter. Det er jo noe med å få filmene inn, og det skjer jo på ulike måter.

BT: Er det lettere for deg nå å få finansiert filmer?

BH: Både ja og nei. Det er uansett ganske mange som må like filmen. Og det er mange som skal mene no. Så jeg tror det er ganske dumt å føle seg trygg på det fordi man har gjort en del filmer. Da får man en litt rar attityd. Det er ikke sånn at man får kleppekort, altså. Du skal ha et godt prosjekt.

BT: Hva er folk mest opptatt av?

BH: Det er tre ting: Det ene er naturligvis manuset. Men vel så mye hvem jeg er og hva jeg har gjort. Og de jeg jobber sammen med, som igjen går ut og skaffer penger, og har tro på det jeg gjør - som igjen henger sammen med manuset. Så det er klart relasjonene er viktige for at andre skal jobbe for filmen. Sånn sett er det lettere enn å komme fra scratch, hvor man ikke har noe å vise til. Men det er jo ikke bare å gå ut og hente pengene. Man konkurrer med jævlig mange.

BT: Hva ville du sagt til en ung filmskaper i dag?

BH: Det er mange veier, men jeg vil si at man kan komme veldig langt med en god kortfilm - det er en suveren måte å vise seg frem på. Og man trenger ikke gå på filmskole heller - selv om hvis man gjør det, så får man jo gjort mye film. Det er det som hele tiden er catch 22; du må ha noe å vise til publikum for å få lov til å gjøre mer. For folk spør jo om det: “Hva har du gjort?” Og det er jo naturlig det også.

BT: Hvor viktig er det å ha et bra crew rundt seg som filmskaper?

BH: Ja, man gjør jo ikke film alene - det må man være klar over. Og det å ha bra folk rundt seg, det er klart det er viktig. Og kanskje også folk som gir deg motstand, som har andre kvaliteter enn deg - det er utrolig viktig. Og det er kanskje det som er vanskelig med film, du skal ha ganske mange talenter - og du skal også ha talent til å selge inn talentet ditt, du skal ha en formell side, økonomien skal være på plass… det hjelper liksom ikke bare å ha gode idéer. Så å samarbeide har aldri vært en dårlig ting.