“I utgangspunktet er alle historier fortalt før. Så det jeg lurer på er hvorfor akkurat denne historien skal fortelles igjen? Og hvorfor bruke film til å fortelle den? Og hvorfor akkurat deg - hva tilfører du til denne historien?”
De fleste som har hatt møte med Kalle Løchen i løpet av hans fireårige periode som kortfilmkonsulent i NFI vil kanskje kjenne igjen denne regla. Og man svarer så godt man kan på disse tingene. Men det er en bismak der, for det er noe litt urettferdig over hele spørsmålstillingen. For er ikke det eneste sanne svaret på de fleste hvorfor-spørsmål nettopp: hvorfor ikke?
Blå trompet: Tror du Dag Solstad kunne gitt deg disse entydige svarene hver gang han skulle skrive en ny bok?
Kalle Løchen: Solstad har helt klart funnet sin form, og han har viljen og evnen til å gjennomføre disse prosjektene - og det er disse tingene jeg som konsulent er interessert i å vite noe om. Det er alt for ofte folk sitter og venter på å bli plukket ut og plukket opp, finansiert og løftet frem. Da vil jeg si at de burde bare fortsette å lage sine filmer på nullbudjsett. Egenutvikling og kontinuitet er uhyre viktig for å bli en god filmskaper, og det er ikke realistisk å forvente at NFI skal ta hele det ansvaret.
BT: Hva slags følelser sitter du med under de norske kortfilmbolkene?
KL: Noe av det som inspirerer meg mest er å se filmer komme inn fra sidelinjen som jeg ikke har hatt noe å gjøre med. Filmer som bare er laget med inspirasjon og vilje og som skiller seg ut fra alt annet.
BT: Ser du et paradoks i at du som konsulent er opptatt av å utfordre filmskapere som dramatikere, men som publikummer setter pris på å bli overrasket?
KL: Jeg vet flere eksempler på filmer jeg har støttet hvor idéen har fascinert meg mer enn bare det manustekniske. Men jeg synes det er få som virkelig prøver å gjøre noe orginalt. Og jeg har virkelig lett etter disse prosjektene. Det er ikke alltid at manuset forteller hele historien. Noen ganger vurderer jeg f.eks. reginotatene, da de kan inneholde interessante detaljer. Det kan være betraktninger vedkommende gjør personlig som, sammen med manus, gjør at jeg kobler følelsesmessig til prosjektet. Derfor er det veldig vanskelig å gi et entydig svar på hvordan man kan gjøre et prosjekt attraktivt for en konsulent. Det er til syvende og sist en personlig vurdering, og man har jo aldri nok penger til alt man skulle ønske man kunne støtte.
BT: Tror du ikke at du mister en del interessante prosjekter på veien, hvis veien er for lang og strevsom, og man må ha overskudd av tid, penger, mot og selvtillit for å komme noen vei med dere?
KL: Det kan hende. Men når man kun har penger til å støtte 5% av prosjektmassen så må man gjøre visse utsilinger. Og jeg har alltid sagt ja til å ta et møte, og har aldri bedt noen spesifikt om å skrive om manuset sitt. Sånn sett har det vært opp til filmskaperen å bearbeide meg i den grad de ønsket.
BT: Hvordan var det å være konsulent? 100 mails å svare på hver morgen?
KL: På det verste var det mange e-poster hver dag, ja, telefoner hele tiden, tre møter om dagen, og manus på manus, og ofte dro jeg med disse tingene hjem etter jobb. Derfor var det veldig riktig at det endte når det gjorde. Men jeg må innrømme at jeg savner det nå. Og i fremtiden skulle jeg ønske jeg kunne jobbe med å gjøre norsk film bedre. Det er det jeg brenner aller mest for.
BT: For noen år siden var du med å lede deltakertreff under kortfilmfestivalen. Jeg har hørt at det var en litt annen temperatur den gang.
KL: Ja, det kunne være ganske hissig. Og man satt i timesvis og diskuterte.
BT: Var det mindre drekking?
KL: Overhodet ikke. Men diskusjonene var lange og personlige. Folk reagerte sterk, spesielt på filmer som var statlig finansierte, og ikke leverte innhold som svarte til forventningene. Men jeg likte det ikke. Det kunne være ganske ubehagelig for filmskaperene å sitte der og ta i mot alt dette. Og jeg synes ikke det skal være sånn. Det er alt for sårbart, og man har gjerne gått en lang og ensom vei for å komme så lang som festivalvisning av en kortfilm.
BT: Men du har ikke no i mot at en fotballspiller må forsvare seg på TV etter en forferdelig svak landskamp?
KL: Jeg synes det to forskjellige situasjoner. Kortfilmskapere jobber ofte uten de store lønningene, det er forhåpentligvis et personlig prosjekt, og man har invistert mye av seg selv i det. En godt betalt fotballspiller med kontrakt i utlandet har nesten ingen fallhøyde i en landskamp. De kan trekke på skuldrene og si de skal prøve bedre neste gang. En slakt på feil tid og sted kan knekke en filmskaper. Så jeg er ikke fan av f.eks. terningkast. Det har en eim av vilkårlighet over seg.
BT: Så du er kritisk til Blå Trompet?
KL: Altså, jeg leser det jo - jeg synes det er spennende å se hva folk synes om filmene, ikke minst de jeg selv har vært med å støtte. Men jeg synes ikke det er riktig at festivalen blir et sted man møtes for å kritisere filmskapere - det burde ikke oppleves som en eksamen å delta med film på festival. Samtidig er det bedre at kritikk presenteres til filmskaperene, enn at det blir baksnakking.
BT: Noen spesiell film du husker fra kortfilmfestivalen i Grimstad?
KL: Ett av de største øyeblikkene var jo selvfølgelig da Marius Holst var der med Besøkstid (1991). Den filmen kom jo ingen steds fra. Det var en filmskolefilm fra London. En film som tok meg og ganske mange andre på senga. Når man så den filmen så så man et åpenbart talent. Den kom ut samme året som Året gjennom Børfjord (1991) med Morten Skallerud . Det var et år hvor det var to filmer som virkelig ga gjenklang. Men det er veldig vanskelig å namedroppe sånne ting, men jeg vet at det finnes, og jeg vet at det hvert eneste år kommer 3-4 sånne øyeblikk, enten i form av filmer, eller bare enkeltscener, som gjør at resten er verdt det. Og det gjør meg optimistisk, og jeg synes det er gøy å være der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar