Roser til festivalen
- Innsjekking på festivalkontoret var uproblematisk og eksepsjonelt effektivt. Hyggelig mottakelse og behandling av personale.
- Mat- og ølserveringen på hestetorget har stort sett vært vellykket, med et visst utvalg av mat og øl til hyggelige priser. Forslag til neste gang er mer salat og smørbrød.
Kollaps på festivalen
- Åpningen av festivalen går stort sett i gamle tralter. Ledelsen viser liten vilje til å endre malen som de engang satt mange år tilbake. Her burde man hyret en vert som i større grad kan skape litt humor og entusiasme rundt festivalstart. Publikum ønsker å bli begeistret, ikke foret med tørr info og “rektortaler”.
- Disse festivalvignettene som kommer før programmet er i sin enkle og monotone form, lite innbydende. La heller filmene stå for provokasjonen.
- Q&A-treffene på hestetorget faller i bakgrunnen og blir mumleradio for de fleste. Tendensen er ofte at det er regissørene selv og deres crew som hører på hverandre. Dette er synd når potensiale er der for å vekke mer oppsikt og interresse. Intervjuerne viser ikke noen særskilt vilje til å utfordre filmskaperne på en mer direkte og konfronterende måte. Festivalen bør tilrettelegge for større debatt.
- Hva gjelder sosiale møtesteder på kvelden burde det vært en mer definert og tilrettelagt uteplass.
Blå Trompet takker
Blå Trompet takker for i år og ønsker alle lykke til med sitt neste filmprosjekt. Etter veldig lite diskusjon har vi kommet frem til at Blå Trompet-prisen i år går til Fabelaktige Fiff og Fam. Filmen Samaritanen får Sordin-prisen, en bemerkelse vi tildeler årets beste regiprestasjon.
Har du forslag til endringer i våre anmeldelser, eller har du andre meninger om oss eller festivalen kan dette sendes på e-post til: blaatrompet@gmail.com
onsdag 23. juni 2010
Ruben Östlund utbasunerer
Ruben Östlund kan se ut som en blid og imøtekommende Göteborgare, men hans jovialitet er langt i fra noen indikasjon på kritikkløshet og suksessrytteri. Vi huket tak i Östlund mellom slagene og ba ham være direkte mot oss. Av: Lyder og Audun JanøyBT: Ditt forhold til norsk film?
RÖ: Jeg har sett en del ulike norske filmer, blandt annet en kortfilm jeg så for lenge siden som jeg syntes var veldig veldig bra (“Uanmeldt hopper” red.) Men så finnes det en del filmer hvor man bare gjentar noe man har sett i andre filmer, i stedet for å lage noe ut fra sine egne referanser og tilværelse. Jeg synes vi så et bra eksempel i Guros film (“Sirkus” red.), hvor hun tar utgangspunkt i en forestilling vi har, hvor det er en ung jente som kommer hjem med en eldre mann. Men det er hun som er den drivende i situasjonen. Han vil jo ligge med henne, så klart, men han orker ikke mer av hennes tilstand, og går. Men vi ser at hun ikke er i den mer tradisjonelle offerrollen som vi ser ellers, og da tenker jeg: “Å, hva faen, hvor bra det blir da”, når man lykkes i å vende på en forestilling vi gjerne har. Når man bare benytter seg av situasjoner der vi liksom gjør samme forestilling om og om igjen, som at man har det veldig dårlig fordi man har mistet sin pappa i oppveksten - så tenker jeg på personer jeg kjenner som har mistet sin pappa, og de reflekterer nesten ikke noe over det. Ja, det finnes der noe sted, men det er ikke sånn at man går rundt og har det vondt og dusjer hele tiden. Og det er så jævlig typisk, synes jeg, at det første man tenker når man skal lage en film er “jeg vil lage noe alvorlig”, i stedet for å gå ut i fra; “Hva synes jeg er interessant? Hva har vært alvorlig for meg?”, og så lager man det.
BT: Du har hatt en viss kunstnerisk sukssess i det siste - opplever du at det blir lettere å få produsert ting nå?
RÖ: Absolutt, det er lettere å få gjort filmene. Samtidig er det jo sånn at jo flere filmer man gjør, desto høyere blir budsjettene etterhvert, for man endrer på forutsetningene for en del ting. Og da blir det gjerne vanskeligere - så fort man går opp et steg. Men jeg tror også det er naturlig - at man gjør det vanskeligere for seg selv hele tiden. Hvis ikke det finnes noe motstand - hvorfor skal jeg da holde på?
BT: Har De ufrivillige vært en kommersiell suksess?
RÖ: Definitivt. Men det vi har bestemt oss for i Plattform er jo å satse på kulturell kapital. Lager man noe som får en høy anseelse, så er det en verdi i seg selv. Og vi hadde bestemt oss på forhånd om å være helt uavhengige av hva publikumstallene kom til å bli på denne filmen - vi var kun opptatt av hva slags debatt vi klarte å skape, hva slags spørsmål vi reiste etter man hadde sett filmen, hva slags anseelse vi ville få med en sånn film. Derfor var det veldig viktig for oss med festivaler, for der er man i en setting hvor den kulturelle kapitalen er veldig viktig. Jeg synes det er interessant å snakke om holdninger til kultur. Det finnes filmer som veldig kjapt får et stort publikum, men som dør ut - og så finnes det filmer som vedvarer i sin aktualitet og trekker et stort publikum over tid, og disse filmene kan man kikke på etter ti år og de vil fortsatt ha noe ved seg. Men man vil ikke snakke på den måten i bransjen, for alt er basert på et kinodistrubusjonssystem, hvor du nesten utelukkende møter denne kortsiktige holdningen - noe jeg synes er utrolig rart. Alt kulturelt arbeid er langsiktig, hvis ikke kan jeg ikke fatte hva meningen med det er. Kulturelt arbeid kan ikke være kortsiktig - det må handle om å endre holdninger i forskjellige saker, at man diskuterer verdensbildet. Men å jobbe med kultur og tro at det skal fungere kortsiktig, da har man ikke en sjangs i verden.
BT: Om deltakertreffene?
RÖ: Jeg synes det er så dårlig plassert, dette Q&A-bordet - de sitter der litt bortgjemt. Jeg synes også det intellektuelle nivået på diskusjonen rundt filmen etterpå ofte er ekstremt lavt. De spør liksom “hva tenkte du da du filma?”, “hvem er hovedpersonen?”, “hvor mange opptaksdager?” - men det er jo helt uinteressante saker. Man må opp på nivå når man snakker om de sakene vi driver med, og gjør man ikke det så blir det litt sånn at folk bryr seg ikke helt og drikker øl i stedet. Det blir ingen som tar det helt på alvor, og da merker man jo det.
BT: Om kortfilmfestivalen?
RÖ: Det har vært vanskelig å vise filmene sine her. Jeg vet hvordan det er å bruke mye tid på en film og hvor kjedelig det er når visningen ikke blir bra gjennomført. Jeg forstod det sånn at det var nytt utstyr her og at det var litt innkjøringsproblemer med teknikken - og det må jo løses til enn annen gang. Ellers synes jeg det er litt deilig å være her som svenske, for jeg har ikke noe bilde av hierarkiet i den norske filmbransjen. Jeg vet ikke hvem som er hvem. I Sverige går man rundt og tenker “oi, der står den og den - lurer på hva de snakker om” - og da er det veldig morsomt å komme hit.
søndag 20. juni 2010
Grimstad 2010 - Utg. 4 - Søndag 20. juni
NK6
Anniken (Regi: Jorge Navarro Fica)
Viktoria Winge bærer rollen godt i filmen og sammen med den unge mannlige karakteren oppstår det fine momenter. Filmen faller imidlertid i grus når du blir vitne til en 31 minutter lang følelsesmessig breakdown kombinert med flashbacks. At hun går rundt og tenker, gråter, skriker og dusjer skaper en emosjonell distanse fremfor empati og historien oppleves statisk. Blikket mot kamera på slutten var en fiffig vri.
Terningkast: 2+
To gode minutter (Regi: Lise Ellingsen)
Artig idé om å skape rytme, samspill og kollisjon mellom to blinde på tur. Den kunne nok tidvis vært tightere på synkingen mellom stokkene og trommene. Det store totalbildet mot slutten føles i overkant langt borte fra begivenheten som tidligere har vært tettere på oss.
Terningkast: 3
1987 - 1993 (Regi: Marius Dybwad Brandrud)
Den lune voicen til moren som forteller om sin sønns snowboard-hangup, er sjarmerende og fornøyelig å høre på. Hennes måte å beskrive sønnen sin maler et veldig komisk bilde av ham, og minner oss samtidig på hvordan man ofte er i den alderen. Kunne vært kortere.
Terningkast: 4
Fasade (Charlotte Thiis-Evensen)
Filmen har en letthet og spontanitet over seg, og det skapes humoristiske klipp mellom den formidlingsglade mannen on og off camera.
Terningkast: 3+
Sirkus (Regi: Guro Brusgaard)
Filmen har en bra cast, solid regi, fint foto og en historie som tar deg på en liten følelsesmessig reise i kjærlighetssorgens land. Det males i nesten urimelig mørke nyanser når en vakker jente i Oslo by kun klarer å trekke en 65 år gammel dansk dranker med klovnehår fra byen, men dansken (Buric) gjør en sympatisk og fornuftig nok figur til at filmen holder seg spennende. Den litt ensidige “jeg er ulykkelig”-galloppen hennes mot verdighetens stup gjør historien noe ukompleks, men sirkusdirektørhatt-sekvensen og kjoleskiftene er fine detaljer og alt i alt er filmen minneverdig og en av festivalens bedre filmer.
Terningkast: 4+
NK8
Riss (Regi: Anja Breien)
Interessant å se bildene av planter og drivhus som glir nærmest umerkbart i hverandre på starten. Dokumentasjonsprosjektet har noe for seg, men symbolikken og billedspråket virker velkjent i kortfilmsammenheng.
Terningkast: 3
Fest (Regi: Maria Bock)
Subtil og ektefølt historie som illustrerer det emosjonelle mørket som oppstår når kjærlighetssorgen og savnet tar overhånd. Maria Bock gjør en veldig god rolle der hun hele tiden kjemper med å holde følelsene i sjakk. Skulle nok ønske vi ble litt bedre kjent med hovedpersonen.
Terningkast: 4
Det siste norske trollet (Regi: Pjotr Sapegin)
Animasjonsfilmen er fargerik både visuelt og i sin historie, og de fine og morsomme figurene, fortellerstemmen, og den aktive bruken av norsk natur, humor og eventyr gjør den til en barnefilm av høy kvalitet. Teknikken som er brukt gir en helt egen følelse av noe organisk og håndverksmessig. Rammehistorien om tilbaketrekningen av mytiske norske vesener og et sukkeravhengig troll er en såpass artig idé at det blir litt skuffende at filmen etterhvert sentreres rundt de tre bukkene Bruse.
Terningkast: 4-
Par Hasard (Synne Bull og Dragan Miletic)
Paris og Eiffeltårnet, grovkornet svart-hvitt-film og lydeffektmusikk. I sin rette kontekst er filmen stemningsskapende, og den inneholder en del visuelt pirrende perspektiver.
Terningkast: 3
Fabelaktige Fiff og Fam (Regi: Solveig Melkeraaen)
En anderledes kortfilm, full av interessante, morsomme og hjertevarmende betrakninger fra to eldre damer. Filmen tar ikke for seg noe systematisk tema eller narrativ, og lyd og bilde befinner seg på et slags minimumskrav, men scenene regissøren har klart å fange gjør dette til en sann publikumsfavoritt, og en påminnelse om hva vi egentlig samles her for å se; historier om mennesker. Filmen er vinner av årets Blå Trompet-pris.
Terningkast: 5+
Anniken (Regi: Jorge Navarro Fica)
Viktoria Winge bærer rollen godt i filmen og sammen med den unge mannlige karakteren oppstår det fine momenter. Filmen faller imidlertid i grus når du blir vitne til en 31 minutter lang følelsesmessig breakdown kombinert med flashbacks. At hun går rundt og tenker, gråter, skriker og dusjer skaper en emosjonell distanse fremfor empati og historien oppleves statisk. Blikket mot kamera på slutten var en fiffig vri.
Terningkast: 2+
To gode minutter (Regi: Lise Ellingsen)
Artig idé om å skape rytme, samspill og kollisjon mellom to blinde på tur. Den kunne nok tidvis vært tightere på synkingen mellom stokkene og trommene. Det store totalbildet mot slutten føles i overkant langt borte fra begivenheten som tidligere har vært tettere på oss.
Terningkast: 3
1987 - 1993 (Regi: Marius Dybwad Brandrud)
Den lune voicen til moren som forteller om sin sønns snowboard-hangup, er sjarmerende og fornøyelig å høre på. Hennes måte å beskrive sønnen sin maler et veldig komisk bilde av ham, og minner oss samtidig på hvordan man ofte er i den alderen. Kunne vært kortere.
Terningkast: 4
Fasade (Charlotte Thiis-Evensen)
Filmen har en letthet og spontanitet over seg, og det skapes humoristiske klipp mellom den formidlingsglade mannen on og off camera.
Terningkast: 3+
Sirkus (Regi: Guro Brusgaard)
Filmen har en bra cast, solid regi, fint foto og en historie som tar deg på en liten følelsesmessig reise i kjærlighetssorgens land. Det males i nesten urimelig mørke nyanser når en vakker jente i Oslo by kun klarer å trekke en 65 år gammel dansk dranker med klovnehår fra byen, men dansken (Buric) gjør en sympatisk og fornuftig nok figur til at filmen holder seg spennende. Den litt ensidige “jeg er ulykkelig”-galloppen hennes mot verdighetens stup gjør historien noe ukompleks, men sirkusdirektørhatt-sekvensen og kjoleskiftene er fine detaljer og alt i alt er filmen minneverdig og en av festivalens bedre filmer.
Terningkast: 4+
NK8
Riss (Regi: Anja Breien)
Interessant å se bildene av planter og drivhus som glir nærmest umerkbart i hverandre på starten. Dokumentasjonsprosjektet har noe for seg, men symbolikken og billedspråket virker velkjent i kortfilmsammenheng.
Terningkast: 3
Fest (Regi: Maria Bock)
Subtil og ektefølt historie som illustrerer det emosjonelle mørket som oppstår når kjærlighetssorgen og savnet tar overhånd. Maria Bock gjør en veldig god rolle der hun hele tiden kjemper med å holde følelsene i sjakk. Skulle nok ønske vi ble litt bedre kjent med hovedpersonen.
Terningkast: 4
Det siste norske trollet (Regi: Pjotr Sapegin)
Animasjonsfilmen er fargerik både visuelt og i sin historie, og de fine og morsomme figurene, fortellerstemmen, og den aktive bruken av norsk natur, humor og eventyr gjør den til en barnefilm av høy kvalitet. Teknikken som er brukt gir en helt egen følelse av noe organisk og håndverksmessig. Rammehistorien om tilbaketrekningen av mytiske norske vesener og et sukkeravhengig troll er en såpass artig idé at det blir litt skuffende at filmen etterhvert sentreres rundt de tre bukkene Bruse.
Terningkast: 4-
Par Hasard (Synne Bull og Dragan Miletic)
Paris og Eiffeltårnet, grovkornet svart-hvitt-film og lydeffektmusikk. I sin rette kontekst er filmen stemningsskapende, og den inneholder en del visuelt pirrende perspektiver.
Terningkast: 3
Fabelaktige Fiff og Fam (Regi: Solveig Melkeraaen)
En anderledes kortfilm, full av interessante, morsomme og hjertevarmende betrakninger fra to eldre damer. Filmen tar ikke for seg noe systematisk tema eller narrativ, og lyd og bilde befinner seg på et slags minimumskrav, men scenene regissøren har klart å fange gjør dette til en sann publikumsfavoritt, og en påminnelse om hva vi egentlig samles her for å se; historier om mennesker. Filmen er vinner av årets Blå Trompet-pris.
Terningkast: 5+
lørdag 19. juni 2010
Grimstad 2010 - Utg. 3 - Lørdag 19. juni
I dag har vi dratt frem den store trompeten og satt av hele baksiden (eget blogginnlegg) til et intervju med Ruben Östlund. Den fremadstormende svenske regissøren har vekket oppsikt med filmer som Gitarmongo og De ufrivillige. Nå er han på Grimstad både som regissør med egen film i det utenlandske hovedprogrammet og som jurymedlem. I sin samtale med Blå Trompet forteller han åpenhjertig om hvor han mener stolen burde stå.
NK4
Nummer (Regi: Petter Askø Næss)
Filmen toucher innom potensielt interessante temaer hva gjelder spillet som foregår på byen. Dessverre blir dette presentert på en banal og overfladisk måte. Scenene virker stive og iscenesatte, platte rollerfigurer og tullete B-kjendis-cameos. Savner ektefølte relasjoner og sårbarhet.
Terningkast: 2-
Travelling Fields (Regi: Inger Lise Hansen)
Artig å følge perspektivfordreiningene som oppstår i filmen. Hjernen jobber på høygir med å plassere elementene på rett sted, og i forsøket skjer det spennende koblinger. Man flyter nærmest i en vektløs tilstand der jord blir himmel, og det forvrengte bildet tar hele tiden nye former. Vi savner nok at noen klipp ble sortert ut av filmen - ikke alt gir den helt store optiske effekten, og man får ikke helt følelsen av noen større sammenheng eller utvikling.
Terningkast: 4-
Fanthomas vs The Movie (Regi: Rasmus A. Sivertsen)
Føler nok at det er en noe malplassert film å ha i hovedprogrammet. Idéen har trolig vært å vise et norsk mediefenomen, men filmen burde nok heller vært et pauseinnslag. Episoden har en del vittige momenter om den norske filmbransjen, om enn noe utdaterte. Denne utvidede VG-nett-episoden er teknisk veldig bra utført, men en del av humoren detter ned på et velkjent og ekstremt lite edgy tabloidnivå.
Terningkast: 3-
Qirak (Regi: Jeton Troni)
Fin skildring med artige bikarakterer og stemningsfulle miljøbilder. At den lille gutten blir hakket på av alle blir etterhvert litt forutsigbart og ensidig. Her burde det nok blitt tilført en ny vri for å heve filmen. Føler også den slutter litt brått og uavklart.
Terningkast: 3+
Vilks
(Regi: Morten Skogdal, Lasse Moe og Øyvind Holtmon)
Interessant portrett av en kunstner med hangup på treinstallasjoner. Spesielt vakkert er det når det avsløres hvilke enorme konstruksjoner han har bygd de siste 25 årene ved Kullaberg, etter filmen nærmest har lurt oss til å tenke at han snekrer litt plankehauger her og der. Filmen mangler kanskje en eller annen overbygning eller struktur.
Terningkast: 4-
NK5
Kveldskos (Regi: Lasse Gjertsen og Trygve Knudsen)
Drøye bekjennelser som “jeg har sugd en narkoman og har AIDS” kunne vært komiske hvis det ble gjennomført på en mer subtil og smart måte. Stemmene er svært anmasende og gjør det hele til en karikert sketsj som passer bedre inn i en russerevy. Filmen bruker unødvendig mye tid på tomprat og stereotypisk “rikmannssnakk” før poenget settes igang.
Terningkast: 2+
Fireball (Regi: Jørgen W. Bull)
En lavmælt film som fungerer til tider, men som bruker unødvendig mye tid på stereotypisk eksposisjon (akademiker kontra håndverker). Det meste av dialogen bærer preg av å skulle bety veldig mye for karakterene, men driver ikke handlingen fremover. Rolleprestasjonene er greie, men det er noe veldig snedig ved at gamle venner med en årlig tradisjon er så keitete sammen.
Terningkast: 3-
Wood of value (Regi: Bjørn Ståle Bratberg)
Litt seig start med vilkårlige bilder av skog, hogst og bålbrenning, men i det man får tak i situasjonen begynner det å bli interessant å følge denne noe absurde tradisjonen som finner sted utenfor de aller fleste nordmenns radar. Treet ligger urørlig på båre i båten, opphøyd som et fallent individ, uskyldig henrettet av den norske stat og sendt avgårde til likskue på Trafalgar Square som et siste takk for alt. Filmen har ingen overordnet narrativ, så man føler kanskje at det fortoner seg litt som et lokal-TV-innslag der lyden på kommentatoren har detti ut.
Terningkast: 3+
Ny-Ålesund (Regi: Ingeborg Stana)
Her settes det opp mektige og dunkle naturlandskap mot industri og jernkonstruksjoner, tonesatt av en mørk metallhymne. Filmen har åpenbare naturpolitiske undertoner, men tilfører ikke noe revolusjonerende stoff til debatten - eller festivalen.
Terningkast: 2
Grep (Regi: Truls Krane Meby)
Rolleinnehaverene gjør en grei prestasjon, men historien har et litt for tynt sluttpoeng til å begeistre stort. Man får ikke noen særlig innsikt i karakterene, og filmen har et “undervisningsvideo”-preg.
Terningkast: 2+
Samaritan (Regi: Magnus Mork)
På enestående vis klarer filmen å balansere humor og alvor på en sjarmerende og subtil måte. Filmen tør å gå ukonvensjonelle veier med scenene og gir oss en etterlengtet følelse av noe genuint og ektefølt. Skuespillerne har en god kjemi sammen og klarer være intime uten at man blir svett på ryggen. Filmen er vinner av årets Sordin-pris for beste regiprestasjon.
Terningkast: 5
NK4
Nummer (Regi: Petter Askø Næss)
Filmen toucher innom potensielt interessante temaer hva gjelder spillet som foregår på byen. Dessverre blir dette presentert på en banal og overfladisk måte. Scenene virker stive og iscenesatte, platte rollerfigurer og tullete B-kjendis-cameos. Savner ektefølte relasjoner og sårbarhet.
Terningkast: 2-
Travelling Fields (Regi: Inger Lise Hansen)
Artig å følge perspektivfordreiningene som oppstår i filmen. Hjernen jobber på høygir med å plassere elementene på rett sted, og i forsøket skjer det spennende koblinger. Man flyter nærmest i en vektløs tilstand der jord blir himmel, og det forvrengte bildet tar hele tiden nye former. Vi savner nok at noen klipp ble sortert ut av filmen - ikke alt gir den helt store optiske effekten, og man får ikke helt følelsen av noen større sammenheng eller utvikling.
Terningkast: 4-
Fanthomas vs The Movie (Regi: Rasmus A. Sivertsen)
Føler nok at det er en noe malplassert film å ha i hovedprogrammet. Idéen har trolig vært å vise et norsk mediefenomen, men filmen burde nok heller vært et pauseinnslag. Episoden har en del vittige momenter om den norske filmbransjen, om enn noe utdaterte. Denne utvidede VG-nett-episoden er teknisk veldig bra utført, men en del av humoren detter ned på et velkjent og ekstremt lite edgy tabloidnivå.
Terningkast: 3-
Qirak (Regi: Jeton Troni)
Fin skildring med artige bikarakterer og stemningsfulle miljøbilder. At den lille gutten blir hakket på av alle blir etterhvert litt forutsigbart og ensidig. Her burde det nok blitt tilført en ny vri for å heve filmen. Føler også den slutter litt brått og uavklart.
Terningkast: 3+
Vilks
(Regi: Morten Skogdal, Lasse Moe og Øyvind Holtmon)
Interessant portrett av en kunstner med hangup på treinstallasjoner. Spesielt vakkert er det når det avsløres hvilke enorme konstruksjoner han har bygd de siste 25 årene ved Kullaberg, etter filmen nærmest har lurt oss til å tenke at han snekrer litt plankehauger her og der. Filmen mangler kanskje en eller annen overbygning eller struktur.
Terningkast: 4-
NK5
Kveldskos (Regi: Lasse Gjertsen og Trygve Knudsen)
Drøye bekjennelser som “jeg har sugd en narkoman og har AIDS” kunne vært komiske hvis det ble gjennomført på en mer subtil og smart måte. Stemmene er svært anmasende og gjør det hele til en karikert sketsj som passer bedre inn i en russerevy. Filmen bruker unødvendig mye tid på tomprat og stereotypisk “rikmannssnakk” før poenget settes igang.
Terningkast: 2+
Fireball (Regi: Jørgen W. Bull)
En lavmælt film som fungerer til tider, men som bruker unødvendig mye tid på stereotypisk eksposisjon (akademiker kontra håndverker). Det meste av dialogen bærer preg av å skulle bety veldig mye for karakterene, men driver ikke handlingen fremover. Rolleprestasjonene er greie, men det er noe veldig snedig ved at gamle venner med en årlig tradisjon er så keitete sammen.
Terningkast: 3-
Wood of value (Regi: Bjørn Ståle Bratberg)
Litt seig start med vilkårlige bilder av skog, hogst og bålbrenning, men i det man får tak i situasjonen begynner det å bli interessant å følge denne noe absurde tradisjonen som finner sted utenfor de aller fleste nordmenns radar. Treet ligger urørlig på båre i båten, opphøyd som et fallent individ, uskyldig henrettet av den norske stat og sendt avgårde til likskue på Trafalgar Square som et siste takk for alt. Filmen har ingen overordnet narrativ, så man føler kanskje at det fortoner seg litt som et lokal-TV-innslag der lyden på kommentatoren har detti ut.
Terningkast: 3+
Ny-Ålesund (Regi: Ingeborg Stana)
Her settes det opp mektige og dunkle naturlandskap mot industri og jernkonstruksjoner, tonesatt av en mørk metallhymne. Filmen har åpenbare naturpolitiske undertoner, men tilfører ikke noe revolusjonerende stoff til debatten - eller festivalen.
Terningkast: 2
Grep (Regi: Truls Krane Meby)
Rolleinnehaverene gjør en grei prestasjon, men historien har et litt for tynt sluttpoeng til å begeistre stort. Man får ikke noen særlig innsikt i karakterene, og filmen har et “undervisningsvideo”-preg.
Terningkast: 2+
Samaritan (Regi: Magnus Mork)
På enestående vis klarer filmen å balansere humor og alvor på en sjarmerende og subtil måte. Filmen tør å gå ukonvensjonelle veier med scenene og gir oss en etterlengtet følelse av noe genuint og ektefølt. Skuespillerne har en god kjemi sammen og klarer være intime uten at man blir svett på ryggen. Filmen er vinner av årets Sordin-pris for beste regiprestasjon.
Terningkast: 5
fredag 18. juni 2010
Grimstad 2010 - Utg. 2 - Fredag 18. juni
Det er pinlig på festivalens vegne at teknikken sviktet på så mange av filmvisningene i kortfilmprogrammet. Og verre var det på torsdag da det skulle være premierevisning av Sannhetens mange ansikt; overstyrt lyd, filmen måtte settes i gang på nytt, lyden gled ut av synk, filmen stoppet opp to ganger og publikum ble sittende og vente. Det er altså en stor risiko å vise film på kortfilmfestivalen i Grimstad. Merknad til deltakertreffene: Vi savner at intervjuerne i større grad utfordrer filmskaperne. Det hele fortoner seg ganske friksjonsløst og snilt - med andre ord; kjedelig.
NK2
Scene fra et parforhold: #2
Regi: Glenn Erland Tosteru)
Filmen tar utgangspunkt i en enkel og gjenkjennelig situasjon, og skuespillerene gjør en god jobb i å ta oss gjennom de ulike fasene av filmen. Platte kommentarer som “Mister smooth operator” og “Siii senor!” blir malplasserte, og dialogen er litt for omstendelig i deler av filmen.
Terningkast: 3
Jans videodagbok (Regi: Ivar Aase)
Forsøket på å spille ut et psykodrama rundt filmingen av en videoblogg er ikke i utgangspunktet en dårlig idé, men gjennomføringen er for svak. Lange tagninger uten retning, mumling og romlyd, merkelige splættereffekter og en tilsynelatende vilkårlig casting, gjør dette lite severdig.
Terningkast: 1
Konto og gitar (Jo Nesbø og Henrik Mestad)
Universet i denne filmen er sterilt og overfladisk, skuespillerene castet etter utseende og karakterene plassert foran kameraet med linjal i henhold til dreieboken. Fremstår som en noe pregløs og reklamefilm-aktig produksjon.
Terningkast: 2+
Syng meg i søvn (Magnus Arnesen)
Festivalens høydepunkt så langt. Hovedkarakteren har et skjeldent interessant uttrykk og utseende i norsk skuespillerfauna og leverer vakkert underspill som komplimenteres av kamerabruken og de andre skuespillerprestasjonene i filmen. Historien har til nøds nok momenter til å bære en halvtime, selv om det underspilte og litt magre følelsesregisteret til hovedpersonen kanskje ikke ville holdt til en hel spillefilm.
Terningkast: 4
NK3
Som far, så sønn (Regi: Martin Klim Kyllingmark)
En teknisk enkel, men velfungerende film. Hovedpersonen er sjarmerende og har mange humoristiske refleksjoner rundt farens arbeidsplass. Vekslingen mellom guttens barnlige tanker og dyr som henger blødende på kroker skaper en interessant og komisk kontrast.
Terningkast: 4+
Julenilssen (Regi: Mats Grorud & Robin Jensen)
Tidvis humoristiske tendenser går seg bort i den infløkte historiefortellingen og blir ikke veldig morsom eller engasjerende. Vekslingen mellom ulike animasjonsteknikker fungererer fint, og det er en artig stil på karakterene.
Terningkast: 3
Transsexual Express (Regi: Fredrik S. Hana)
Filmen prøver å levere et visuelt slående filmspråk og en mystisk og symbolladet handling, men den mangler en drivkraft utover regissørens tørst etter ekstreme bilder og bisarre situasjoner.
Terningkast: 2-
Vannilijer i blomst (Regi: Emil Stang Lund)
Filmen er visuelt sterk og har en cast som gjør seg bra foran kamera. Problemet er dog at mye av dialogen i filmen kan være vanskelig å forstå og leveringene litt svake. Men filmen er et sårt tiltrengt tilskudd til festivalen, og ukonvensjonell nok til å fenge i sine 15 minutter.
Terningkast: 3+
Neglect (Regi: Lilja Ingolfsdottir)
Agnes Kittelsen leverer veldig godt i rollen som Ellinor; birollene fungerer også godt. Savner nok et enkelt grunnpremiss som kan lose oss gjennom filmen. Man forstår ikke helt hva Ellinor prøver å oppnå. Det er interessant med denne fragmenterte fortellerstilen, men når man ikke vet helt hva man skal investere følelsene i, så blir det litt uengasjerende i lengden.
Terningkast: 4-
NK2
Scene fra et parforhold: #2
Regi: Glenn Erland Tosteru)
Filmen tar utgangspunkt i en enkel og gjenkjennelig situasjon, og skuespillerene gjør en god jobb i å ta oss gjennom de ulike fasene av filmen. Platte kommentarer som “Mister smooth operator” og “Siii senor!” blir malplasserte, og dialogen er litt for omstendelig i deler av filmen.
Terningkast: 3
Jans videodagbok (Regi: Ivar Aase)
Forsøket på å spille ut et psykodrama rundt filmingen av en videoblogg er ikke i utgangspunktet en dårlig idé, men gjennomføringen er for svak. Lange tagninger uten retning, mumling og romlyd, merkelige splættereffekter og en tilsynelatende vilkårlig casting, gjør dette lite severdig.
Terningkast: 1
Konto og gitar (Jo Nesbø og Henrik Mestad)
Universet i denne filmen er sterilt og overfladisk, skuespillerene castet etter utseende og karakterene plassert foran kameraet med linjal i henhold til dreieboken. Fremstår som en noe pregløs og reklamefilm-aktig produksjon.
Terningkast: 2+
Syng meg i søvn (Magnus Arnesen)
Festivalens høydepunkt så langt. Hovedkarakteren har et skjeldent interessant uttrykk og utseende i norsk skuespillerfauna og leverer vakkert underspill som komplimenteres av kamerabruken og de andre skuespillerprestasjonene i filmen. Historien har til nøds nok momenter til å bære en halvtime, selv om det underspilte og litt magre følelsesregisteret til hovedpersonen kanskje ikke ville holdt til en hel spillefilm.
Terningkast: 4
NK3
Som far, så sønn (Regi: Martin Klim Kyllingmark)
En teknisk enkel, men velfungerende film. Hovedpersonen er sjarmerende og har mange humoristiske refleksjoner rundt farens arbeidsplass. Vekslingen mellom guttens barnlige tanker og dyr som henger blødende på kroker skaper en interessant og komisk kontrast.
Terningkast: 4+
Julenilssen (Regi: Mats Grorud & Robin Jensen)
Tidvis humoristiske tendenser går seg bort i den infløkte historiefortellingen og blir ikke veldig morsom eller engasjerende. Vekslingen mellom ulike animasjonsteknikker fungererer fint, og det er en artig stil på karakterene.
Terningkast: 3
Transsexual Express (Regi: Fredrik S. Hana)
Filmen prøver å levere et visuelt slående filmspråk og en mystisk og symbolladet handling, men den mangler en drivkraft utover regissørens tørst etter ekstreme bilder og bisarre situasjoner.
Terningkast: 2-
Vannilijer i blomst (Regi: Emil Stang Lund)
Filmen er visuelt sterk og har en cast som gjør seg bra foran kamera. Problemet er dog at mye av dialogen i filmen kan være vanskelig å forstå og leveringene litt svake. Men filmen er et sårt tiltrengt tilskudd til festivalen, og ukonvensjonell nok til å fenge i sine 15 minutter.
Terningkast: 3+
Neglect (Regi: Lilja Ingolfsdottir)
Agnes Kittelsen leverer veldig godt i rollen som Ellinor; birollene fungerer også godt. Savner nok et enkelt grunnpremiss som kan lose oss gjennom filmen. Man forstår ikke helt hva Ellinor prøver å oppnå. Det er interessant med denne fragmenterte fortellerstilen, men når man ikke vet helt hva man skal investere følelsene i, så blir det litt uengasjerende i lengden.
Terningkast: 4-
torsdag 17. juni 2010
Grimstad 2010 - Utg. 1 - Torsdag 17. juni
Vi begynner med å takke for at du har valgt å plukke med deg dette trompet-ropet! Først vil vi nevne at flyvebladet du holder i hånden er illegalt, og på ingen måte støttet eller godkjent av andre enn oss selv. Vi er en gjeng som bryr oss om både kortfilm og kortfilmfestivalen som et arrangement. Men vi har følt at det har vært for lite kritikk av både filmer og arrangementet i seg selv, så vi ser et behov for en daglig utbasunering. Våre innlegg er et resultat av egne inntrykk, nyansert gjennom samtaler med andre vi møter under festivalen. Redaksjonen kan kontaktes på blaatrompet@gmail.com.
I redaksjonen: Lyder og Audun Janøy
NK1
Ella (Regi: Hanne Larsen)
Historien om den gamle damen som prøver å leve livet ved å plage hjemmehjelper og feste som en av gutta har en sjarm og livlighet over seg, og fungerer sånn sett som en komedie - men det ekstra laget med traumene fra barndommen bidrar ikke nevneverdig til å øke komikken, og får på grunn av regivalget ikke mulighet til å spille på de rette følelsesmessige strengene for at det skal ha noen viktig rolle i filmen. Den russiske hjemmehjelpen gjør en veldig fin rolle, og den eldre damen har et artig utseende og fysikk.
Terningkast: 3
Den lille lille døden (Regi: Nevena Ekimova)
Her tar vi del i en seanse av stønning, navle og lår; der hovedpersonen til slutt nyser. Fin prestasjon, men en litt for enkel idé. Hadde holdt med ett minutt uten at poenget hadde lidd noe av det. Den blir repetativ i sin uthalende lengde.
Terningkast: 2+
Resonances (Regi: Kaja Haugen Leijon)
Filmen har et spennende utgangspunkt; å forsterke lyden av hva som foregår rundt deg i en skog, og frykten som kan ta tak når man ikke lenger ser sine omgivelser i dagslys. Bildene er fine og hovedrollen helt ok, men klippene varer mye lenger enn de har handling til å bære, noe som bidrar til at filmen til tider virker retningsløs.
Terningkast: 2+
Hvorfor er du (så jævla kjekk og pen...)
(Regi: Erling Marki Hoveid og Sveinung Gjessing)
Videoen hopper frem og tilbake mellom kake-
bokstaver, matfråtsing og et band som opptrer. Litt småvittig å se det eskalere i en vill matorgy, men alt i alt et middels konsept til en slett låt.
Terningkast: 2+
Idyll (Regi: Morten Hovland)
Filmen blir et filmteknisk eksperiment som vekker en viss nysgjerrighet og spenning; spesielt idet kamera beveger seg og lyden blir subjektiv. Man lurer likevel på hva som er poenget med en slik film. Hvis tanken er å komme med et politisk innlegg har den ikke så mye nytt å tilføre, ei heller emosjonell slagkraft.
Terningkast: 2+
Saiva (Regi: Tuva Synnevåg)
En veldig uttrykksfull og fin animasjon. Den leker i et fantasifullt univers som er artig å følge med på; fin strek. Den føles nok litt lang.
Terningkast: 4
E18 (Regi: Bjørn Abelson)
Filmen er fint fotografert og den lille jenta har et uutgrunnelig uttrykk som bærer mye av filmen. Men som en historie er filmen litt for mangelfull i hva vi får vite om den lille familien, og hvorfor de bor på dyrt hotell i Kristiansand. Det går an å anta forhistorien, og man kan tenke seg at ting ordner seg når hun kommer seg til Arendal og de på sikt for bostønad - og kanskje dette kunne vært utgangspunktet til en langfilm eller TV-serier, men som selvstendig kortfilm kommer historien litt til... kort.
Terningkast: 3-
I redaksjonen: Lyder og Audun Janøy
NK1
Ella (Regi: Hanne Larsen)
Historien om den gamle damen som prøver å leve livet ved å plage hjemmehjelper og feste som en av gutta har en sjarm og livlighet over seg, og fungerer sånn sett som en komedie - men det ekstra laget med traumene fra barndommen bidrar ikke nevneverdig til å øke komikken, og får på grunn av regivalget ikke mulighet til å spille på de rette følelsesmessige strengene for at det skal ha noen viktig rolle i filmen. Den russiske hjemmehjelpen gjør en veldig fin rolle, og den eldre damen har et artig utseende og fysikk.
Terningkast: 3
Den lille lille døden (Regi: Nevena Ekimova)
Her tar vi del i en seanse av stønning, navle og lår; der hovedpersonen til slutt nyser. Fin prestasjon, men en litt for enkel idé. Hadde holdt med ett minutt uten at poenget hadde lidd noe av det. Den blir repetativ i sin uthalende lengde.
Terningkast: 2+
Resonances (Regi: Kaja Haugen Leijon)
Filmen har et spennende utgangspunkt; å forsterke lyden av hva som foregår rundt deg i en skog, og frykten som kan ta tak når man ikke lenger ser sine omgivelser i dagslys. Bildene er fine og hovedrollen helt ok, men klippene varer mye lenger enn de har handling til å bære, noe som bidrar til at filmen til tider virker retningsløs.
Terningkast: 2+
Hvorfor er du (så jævla kjekk og pen...)
(Regi: Erling Marki Hoveid og Sveinung Gjessing)
Videoen hopper frem og tilbake mellom kake-
bokstaver, matfråtsing og et band som opptrer. Litt småvittig å se det eskalere i en vill matorgy, men alt i alt et middels konsept til en slett låt.
Terningkast: 2+
Idyll (Regi: Morten Hovland)
Filmen blir et filmteknisk eksperiment som vekker en viss nysgjerrighet og spenning; spesielt idet kamera beveger seg og lyden blir subjektiv. Man lurer likevel på hva som er poenget med en slik film. Hvis tanken er å komme med et politisk innlegg har den ikke så mye nytt å tilføre, ei heller emosjonell slagkraft.
Terningkast: 2+
Saiva (Regi: Tuva Synnevåg)
En veldig uttrykksfull og fin animasjon. Den leker i et fantasifullt univers som er artig å følge med på; fin strek. Den føles nok litt lang.
Terningkast: 4
E18 (Regi: Bjørn Abelson)
Filmen er fint fotografert og den lille jenta har et uutgrunnelig uttrykk som bærer mye av filmen. Men som en historie er filmen litt for mangelfull i hva vi får vite om den lille familien, og hvorfor de bor på dyrt hotell i Kristiansand. Det går an å anta forhistorien, og man kan tenke seg at ting ordner seg når hun kommer seg til Arendal og de på sikt for bostønad - og kanskje dette kunne vært utgangspunktet til en langfilm eller TV-serier, men som selvstendig kortfilm kommer historien litt til... kort.
Terningkast: 3-
Abonner på:
Innlegg (Atom)