Ruben Östlund utbasunerer

Ruben Östlund kan se ut som en blid og imøtekommende Göteborgare, men hans jovialitet er langt i fra noen indikasjon på kritikkløshet og suksessrytteri. Vi huket tak i Östlund mellom slagene og ba ham være direkte mot oss. Av: Lyder og Audun Janøy

BT: Ditt forhold til norsk film?
RÖ: Jeg har sett en del ulike norske filmer, blandt annet en kortfilm jeg så for lenge siden som jeg syntes var veldig veldig bra (“Uanmeldt hopper” red.) Men så finnes det en del filmer hvor man bare gjentar noe man har sett i andre filmer, i stedet for å lage noe ut fra sine egne referanser og tilværelse. Jeg synes vi så et bra eksempel i Guros film (“Sirkus” red.), hvor hun tar utgangspunkt i en forestilling vi har, hvor det er en ung jente som kommer hjem med en eldre mann. Men det er hun som er den drivende i situasjonen. Han vil jo ligge med henne, så klart, men han orker ikke mer av hennes tilstand, og går. Men vi ser at hun ikke er i den mer tradisjonelle offerrollen som vi ser ellers, og da tenker jeg: “Å, hva faen, hvor bra det blir da”, når man lykkes i å vende på en forestilling vi gjerne har. Når man bare benytter seg av situasjoner der vi liksom gjør samme forestilling om og om igjen, som at man har det veldig dårlig fordi man har mistet sin pappa i oppveksten - så tenker jeg på personer jeg kjenner som har mistet sin pappa, og de reflekterer nesten ikke noe over det. Ja, det finnes der noe sted, men det er ikke sånn at man går rundt og har det vondt og dusjer hele tiden. Og det er så jævlig typisk, synes jeg, at det første man tenker når man skal lage en film er “jeg vil lage noe alvorlig”, i stedet for å gå ut i fra; “Hva synes jeg er interessant? Hva har vært alvorlig for meg?”, og så lager man det.

BT: Du har hatt en viss kunstnerisk sukssess i det siste - opplever du at det blir lettere å få produsert ting nå?
RÖ: Absolutt, det er lettere å få gjort filmene. Samtidig er det jo sånn at jo flere filmer man gjør, desto høyere blir budsjettene etterhvert, for man endrer på forutsetningene for en del ting. Og da blir det gjerne vanskeligere - så fort man går opp et steg. Men jeg tror også det er naturlig - at man gjør det vanskeligere for seg selv hele tiden. Hvis ikke det finnes noe motstand - hvorfor skal jeg da holde på?

BT: Har De ufrivillige vært en kommersiell suksess?
RÖ: Definitivt. Men det vi har bestemt oss for i Plattform er jo å satse på kulturell kapital. Lager man noe som får en høy anseelse, så er det en verdi i seg selv. Og vi hadde bestemt oss på forhånd om å være helt uavhengige av hva publikumstallene kom til å bli på denne filmen - vi var kun opptatt av hva slags debatt vi klarte å skape, hva slags spørsmål vi reiste etter man hadde sett filmen, hva slags anseelse vi ville få med en sånn film. Derfor var det veldig viktig for oss med festivaler, for der er man i en setting hvor den kulturelle kapitalen er veldig viktig. Jeg synes det er interessant å snakke om holdninger til kultur. Det finnes filmer som veldig kjapt får et stort publikum, men som dør ut - og så finnes det filmer som vedvarer i sin aktualitet og trekker et stort publikum over tid, og disse filmene kan man kikke på etter ti år og de vil fortsatt ha noe ved seg. Men man vil ikke snakke på den måten i bransjen, for alt er basert på et kinodistrubusjonssystem, hvor du nesten utelukkende møter denne kortsiktige holdningen - noe jeg synes er utrolig rart. Alt kulturelt arbeid er langsiktig, hvis ikke kan jeg ikke fatte hva meningen med det er. Kulturelt arbeid kan ikke være kortsiktig - det må handle om å endre holdninger i forskjellige saker, at man diskuterer verdensbildet. Men å jobbe med kultur og tro at det skal fungere kortsiktig, da har man ikke en sjangs i verden.

BT: Om deltakertreffene?
RÖ: Jeg synes det er så dårlig plassert, dette Q&A-bordet - de sitter der litt bortgjemt. Jeg synes også det intellektuelle nivået på diskusjonen rundt filmen etterpå ofte er ekstremt lavt. De spør liksom “hva tenkte du da du filma?”, “hvem er hovedpersonen?”, “hvor mange opptaksdager?” - men det er jo helt uinteressante saker. Man må opp på nivå når man snakker om de sakene vi driver med, og gjør man ikke det så blir det litt sånn at folk bryr seg ikke helt og drikker øl i stedet. Det blir ingen som tar det helt på alvor, og da merker man jo det.

BT: Om kortfilmfestivalen?
RÖ: Det har vært vanskelig å vise filmene sine her. Jeg vet hvordan det er å bruke mye tid på en film og hvor kjedelig det er når visningen ikke blir bra gjennomført. Jeg forstod det sånn at det var nytt utstyr her og at det var litt innkjøringsproblemer med teknikken - og det må jo løses til enn annen gang. Ellers synes jeg det er litt deilig å være her som svenske, for jeg har ikke noe bilde av hierarkiet i den norske filmbransjen. Jeg vet ikke hvem som er hvem. I Sverige går man rundt og tenker “oi, der står den og den - lurer på hva de snakker om” - og da er det veldig morsomt å komme hit.